i don't want to change us, if it means losing what we have

jeg tenker for mye, på ting som betyr lite. og jeg overanalyserer så mye til det punktet at jeg nesten ikke får puste. det er slitsomt. å kunne drive seg selv til panikktilstand uten noen grunn er en egen kunstart. en kunstart jeg mestrer over middels godt.

noen kan aldri bli fornøyde, med andre, med situasjoner, med hvor de er i livet eller bare med seg selv. og selv om en forsøker å la det gå, og "settle", så kommer man ikke videre. og man gror seg fast i sin egen ulykkelige tilstand. men innimellom, så er man så heldig at noen kommer inn i livet ens og rister en fra denne tilstanden, og plutselig er man litt mer fornøyd, eller hvertfall mer åpen for at man kanskje ikke er så verst likevel.