i'm not okay, i promise

min verste egenskap er at jeg kan si at ting er "ok", men så er det ikke det likevel. og jeg klarer ikke å la det gå. så jeg går og gnager på det, og gjerne lenge. hvorfor kan jeg ikke bare bli flinkere til å si fra? hvorfor er jeg så utrolig redd for å være ærlig når det gjelder hvordan jeg har det?

jeg ønsker at jeg kunne bygge meg selv om, re-programmere meg selv. i mellomtiden må jeg bare jobbe med det jeg nå engang er. og bli flinkere til å kunne si fra. man kan ikke alltid være den sterke, eller alles støtte.

it just hurts to be around you

livet bringer på mye endringer. mye av det er godt. og mye er så vondt at det er vanskelig å stå ut det. har en venn som sviktet meg for et par år siden, og som skuffet meg som ingen noen gang har skuffet meg før. har aldri vært så skuffet, eller lei meg, som når hun sviktet meg. jeg var ordløs og uten min beste venn. det var ikke så mye akkurat hva hun gjorde, men at det var henne. hun var min nærmeste.

to år senere så sliter jeg med å være rundt henne. jeg stengte henne ute i et og et halvt år; komplett. jeg visste ikke hvordan jeg skulle være en mellomting. ikke bestevenn, og ikke fiende. så for min egen del valgte jeg å plassere henne som uvenn, bare fordi det var lettere, for meg. nå har jeg lettet på stempelet jeg har lagt på henne, og jeg forsøker å bare være venn igjen. og det er rart. fordi det gjør fremdeles veldig vondt å være rundt henne, fordi jeg vet hvor mye hun såret meg. men jeg jobber hardt for å akseptere, å komme over det som har skjedd. fortiden får man ikke gjort noe med uansett.

så jeg forsøker å igjen være glad i, fordi livet er for kort til å ha uvenner.