det hörs på stägen när du går

gikk jeg gjennom en del gamle bilder på pcen, og kom over dette bildet. er tatt på kveldstur på bygdøy for en måned siden.

i dag blåser det så mye at jeg for lengst har resignert. ser på rachel zoe show og spiser kanelboller. er jo lucia, så er jo nesten lov. jeg har ikke energi for to eksamener denne uken. medisinen gjør meg trett og jeg o.r.k.e.r ikke. skulle gjort mye for å kunne ta meg et glass vin og en røyk nå. heldigvis får jeg ikke drikke alkohol, og røyk har jeg sluttet fullstendig med, ellers hadde jeg vært drita og stinky right now.

it's like screaming, when no one can hear

you almost feel ashamed, that someone could be that important.
that without them you feel like nothing.

absolutt den fineste rihanna sangen.

søndag. dag for ettertanke. dag for konsert. om noen timer får jeg verdens beste på besøk. musikken kommer høyt på. hælene blir enda høyere. jentekveld. fabelaktig.

jag har glömt dig en vacker dag

sitter og skriver på oppgaver, og hører på melissa horn. skal på konsert i morgen med min fine mann. melissa gjør meg så ufattelig trist, og så utrolig glad samtidig, og jeg synes hun er helt fabelaktig.

bildet er tatt ved sentralbanestasjonen i Milano forrige helg.


i morgen, melissa, da er du min igjen.

Och du som gått vid min sida säg mig; verkar jag tyngre nu ?

det har gått et år, nesten. og ting har forandret seg. i januar fikk jeg en diagnose som endret meg og min væremåte betraktelig. jeg tenker ikke på meg selv som "syk", og ønsker heller ikke å pådra meg den betegnelsen. jeg føler meg jo ikke dårlig (fysisk), og jeg er heller ikke smittsom (heldigvis). men en diagnose, som gjør at jeg gradvis endrer utseende (ufrivillig), gjør noe med selvfølelsen, og jeg føler at den nesten endrer hele min personlighet.

det har seg slik at jeg har en hudlidelse som gjør at jeg mister håret mitt.

det føles rart å skrive det. jeg sliter veldig med å fortelle de jeg anser som mine nærmeste at jeg har det vanskelig, og har flere ganger bestemt meg for å fortelle dem om det, for så å trekke meg i siste liten. jeg vet ikke hvorfor jeg synes det er vanskelig. kanskje fordi det da med en gang blir mer ekte? min aller nærmeste venn fikk vite det i mars, samtidig med mine foreldre og min kjære. mine brødre, og de aller fleste av mine venner, vet det fremdeles ikke. men de merker nok at jeg har endret meg, selv om håravfallet per tid ikke nødvendigvis er synlig. dette delvis da jeg går på medisiner som klassifiseres som cellegift (dog en mye svakere dose), og dermed ikke får drikke alkohol. men kanskje mest fordi jeg trekker meg unna. selv om jeg har gode, sterke venner og en fin familie.

man kan le av lidelser som kanskje mest går på forfengeligheten. men håret er en stor del av hvordan jeg ser ut. dessuten er det å sjekke om ting sitter "rett" til en hver tid, slitsomt.

utsiktene er ikke de beste, og lidelsen er sjelden. min hudlege kan ikke foreløpig si om dette "går veien" eller ikke. jeg har allerede startet å spøke med at jeg skal "gettin' wiggy with it". det er vel min forsvarsmekanisme.

rart hvordan en ting som hår skal endre så mye.