and when it's over, and it's gone, you almost wish that you could have all that bad stuff back

det er endring i luften. 


det er vår, og endelig kan man lukte bladene som setter sine spor i luften, også gjennom regnet som insisterer på å bli med oss inn i mai. 

etter veldig mange år som student er jeg ferdig, hvertfall for denne gang. jeg har også vært så heldig å  ha fått fast jobb, som må sies å være en sjeldenhet i dissse dager. 

for et par uker siden var jeg på rikshospitalet for å ta prøver. turen opp dit var forferdelig, og det er definitivt den lengste trikketuren jeg har tatt. å dra til legen er heller ikke noe som faller meg lett for hjertet, selv for en som fikk sitt frikort i januar måned. jeg var nervøs. kanskje mest for å la flere se på meg og min diagnose. jeg har det siste halvannet året følt meg som en litt pussig sirkushest. jeg har vært en slik "spennende" diagnose for leger og hudleger. de var fire leger som tok i mot meg. det var ikke tvil om at jeg var en spennende case. det ble tatt bilder, og prøver. og så kom den verste av dem alle; stansebiopsien. som nysgjerrig av natur så måtte jeg spørre hva de skulle, eller hvordan de utfører den. i etterkant angret jeg. det viser seg at det er en metode som minner om når man skal fjerne kjernen fra et eple eller pære, bare at man gjør det med huden, og i mitt tilfelle i hodebunnen. resten er unødvendige detaljer. 
 
den kanskje viktigste forandringen i livet mitt er at jeg har fått en ny diagnose ved hjelp av prøvene.  jeg har fått en diagnose som er mindre alvorlig, en diagnose som ikke krever den sterke cellegiften. og viktigst av alt; en diagnose som kan behandles. 


#lykke